Første møte med barn og hund.

Første møte med barn og hund.


Dette bildet ble tatt rett før datteren min ble født.
Så lenge jeg hadde gravidputa og hundene godt plassert i senga, var jeg fornøyd.

Da jeg ble gravid hadde jeg mange tanker om hvordan jeg skulle forberede hundene mine på at det skulle komme en liten tobent i flokken vår.
Jeg skulle trille turer med tom vogn for at de skulle bli vant til å gå tur med barnevogn. Etter som de sov i sengen med oss hver dag, skulle jeg endre litt på den rutinen siden jeg ikke ville ha de i sengen når vi kom hjem fra sykehuset.
Utenom var det ikke så mye mer å gjøre før barnet hadde kommet.

Introduksjonen derimot hadde jeg mange tanker om og følte jeg hadde en god plan som var nøye gjennomtenkt.
Mine tanker var å gjøre det på ganske lik måte som jeg gjorde når jeg introduserte Tiki for Ezy.
Hundene skulle være hjemme, vi skulle komme inn i leiligheten med barnet, de skulle få utforske litt som de ville (med forbehold) og at jeg måtte observere og legge en plan videre ut ifra hva situasjonen viste meg.

Denne planen gikk rett i vasken, siden datteren min bestemte seg for å komme 3 uker før termin. Vi hastet til sykehuset og hundene ble hentet av Herdag og tatt med til kennel på Stenberg Hundesenter.

Vi måtte være på sykehuset i 6 dager etter fødsel pga medisinsk kontroll og oppfølging siden datteren min hadde gulsott.
Hundene mine levde det glade hundeliv og storkoste seg i kennel, mens vi var på sykehuset i lykkerus. Jeg var en berg og dalbane med hormoner i sving, så jeg tenkte helt ærlig ikke så mye på hundene akkurat da, men visste de hadde det bra.

Når vi endelig fikk beskjed om at vi kunne reise hjem syntes jeg det var kjempe skummelt. Jeg kunne jo ikke ta meg av dette barnet og den røde tråden som jeg kunne dra i på sykehuset hver gang jeg lurte på noe fikk jeg ikke med meg hjem. Jeg hadde ikke vært utenfor sykehuset på en uke og følte meg helt fullstendig bortreist.
Joakim klarte å overbevise meg om at det skulle bli godt å komme hjem og at vi måtte ta fatt på den nye hverdagen vår sammen.

Liten filmsnutt av det første møtet.

Når vi kom hjem var det pappesker i hele leiligheten siden vi skulle flytte om 2 dager. Så jeg satt meg til rette i stolen min, slengte ut puppen og Joakim dro for å hente hundene på Eina.
Jeg gledet meg veldig til å se dem igjen, men plutselig slo tanken meg «jeg er jo ikke forberedt på dette!».
Ammetåken, noe jeg ikke trodde var reelt, hadde tatt meg siden jeg ikke hadde ofret en tanke på denne introduksjonen før jeg satt meg i stolen.
Bestemte meg raskt for å bare ta det som det kom. kanskje det var like greit, siden alt annet jeg hadde planlagt gikk i vasken.

Hundene kom løpende opp trappen, og gjenforeningen var like hyggelig som alltid!
Når de var ferdig med å hilse på meg satt jeg meg i sofaen, siden av barnet som lå i babynestet.
De var naturlig veldig forsiktig, situasjonen var tydelig ny og rar for dem. De snuste og gikk litt frem og tilbake.

Den nye settingen ble vanskelig for dem. Siden barnet tok opp plassen dems, vi viste nok tydelig litt usikkerhet, jeg var litt overbeskyttende, all oppmerksomheten var rettet mot barnet og kanskje det vanskeligste av alt var at dette lille mennesket innimellom laget lyd.
Ezy er en hund som naturlig trenger å trekke seg litt unna, gjerne i en annen etasje så hun kan være for seg selv, så det gjorde hun når situasjonen ble vanskelig. Noe jeg syntes var en bra måte for henne å takle det på.
Mens Tiki var helt motsatt.
Tiki er en hund som følger etter meg over alt, ligger helt inntil meg i senga og sofaen, og er som min andre skygge.
Så hun viste tydelig tegn på usikkerhet og stress. Hun stirret på barnet, slikket seg rundt munnen, var noe stiv i koppen, peste, søkte trygghet hos meg, trasket rundt, skvatt til når barnet rørte på seg og klarte ikke å finne roen selv.
Dette gjorde meg helt ærlig litt nervøs, for hvordan kom dette til å utvikle seg?

Tiki observerer bleieskift.
Det nye huset vårt.


Ikke nok med at vi kom hjem med et tilskudd i flokken, men nå skulle vi flytte også. Hundene var med på pakking, flyttelass også skulle de få få en helt ny plass bo på.


Jeg startet fort med å lage «nye rutiner» så det skulle være enklere for dem å forholde seg til situasjonene som ble vanskelig.
De var mye ute i hagen, fikk beskjed om å legge seg på plassen sin inne om de ikke fant ro på egenhånd og jeg måtte tilbake å belønne de tingene de egentlig kunne veldig godt.



Dette ble fort en ny hverdag som de trivdes og fant seg til rette i. Hunder er veldig tilpasningsdyktige og det fikk jeg erfare desto mer nå.
Tiki kunne ligge ved meg i flere timer når jeg ammet og barnet sov på meg, så her var det tydelig at hun hadde fått tilbake den roen som hun hadde.
Mens Ezy brydde seg ikke noe særlig om barnet og virket fornøyd bare hun fikk gått tur og kunne ha en plass å trekke seg unna.
Bortsett fra når barnet gråt, det syntes hun var veldig ubehagelig. Så om det ble for ille, la jeg hun i bilen som hun liker veldig godt å være i.
Problem løst!

Når rutinene til både to- og firbente var noe som drev hverdagen vår, trivdes vi alle mye bedre sammen.
Når barnet sov gikk vi tur, hver dag i uansett vær i minst 1,5 time.
Vi var mye hos min mamma og pappa som også hjalp meg litt med aktivisering av hundene.
Og merket at hundene ikke trengte så mye «hjelp» lenger.
Etter 3 mnd var vi på sporkurs og satte i gang med treningen igjen, noe jeg og hundene syntes var veldig deilig.

Ut på tur.

Jeg er så takknemlig for at jeg har den erfaringen min med atferd hos hund. Ikke bare er det viktig å kjenne hunden sin godt, siden alle individer er forskjellig. Men det å kunne ha kjennskaper til rase, dens drifter/instinkter og dette med å være god på å lese atferd generelt hjalp meg i denne situasjonen som jeg syntes var vanskelig.
Og for ikke å glemme god hverdagslydighet, uten den hadde jeg ikke hatt mye å gå på.
Gode rutiner hjemme, å kunne ha hundene løse i hagen og ha verktøy man kan ta frem å bruke i vanskelige situasjoner er helt gull.


Men alt i alt bunnet det i dette med gjensidig respekt. Å lære hundene å respektere mine grenser ovenfor barnet, men også at jeg respekterer hundene sine grenser ovenfor barnet.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *